Sagnet om storfuglen

En gang for lenge, lenge sia slo en kjempefugl seg ned på Státtájåhkkå/Stetinden. Fuglen bygde reir der av busker, vedstranger og til og med småbåter som den hentet opp fra fjorden. Da ungene var klekka ut, tre i tallet, var verken folk eller fe trygge for kjempefuglen. Ungene trengte store mengder mat, og bare det beste var godt nok for fuglen.

I Våssjå/Storelva bodde en gammel same som måtte se på at kjempefuglen røva både geit og sau fra ham uten at han fikk has på den. Han nådde den verken med pil eller øks. Men så fant mannen råd. Han tok det største saueskinnet han hadde i sjåen, leita fram kjelen, flint og fystål og høvelig med kokarmat. Alt denne la han i ryggsekken sammen med den lengste landkalen han hadde i naustet. Ute på vollen sydde han seg inn i saueskinnet og la seg til å vente.

Det gikk ikke lange stunda før kjempefuglen kom og hogg klørene i skinnet. Så bar det til værs, men straks fuglen hadde sleppt mannen ned til ungene i reiret, segla den utfor fjelltoppen på nytt ran. Mannen skar seg ut av skinnet og satte fyr på reiret.

Tre ganger kom storfuglen settende med vingene fulle av sjøvann som han drefsa over varmen. Den tredje gangen flaug han så nær at det fatna i vingene, og kjempe fuglen rapa nedover flogene. Nå ville mannen koke maten sin. Han demla med kjelen i tjønna like bortenfor reiret, men vannet ble til det reineste gull. Så fylte han sekken med gullet og begynte nedstigningen. Nå var landkalen god å ha og han kom seg velberga ned med gullet. Kjempefuglen så de aldri mer.

Kilde: «Lulesamiske eventyr og sagn» av Torbjørn Storjord.